Antikkens filosofi

Mange av antikkens store filosofer var Innviede og hadde tilgang til den esoteriske visdommen. Pythagoras er i våre dager mest kjent som matematiker, men tallspekulasjoner ble av pythagoreerne kun betraktet som et nødvendig utgangspunkt for det menneske som ville erkjenne seg selv. Pythagoras hevdet at tallene er vibratoriske størrelser som gjenspeiler de grunnleggende prinsipper i den metafysiske verden. Han opprettet en mysterieskole i Sør-Italia, der blant annet Platon mottok undervisning. Formålet med pythagoreernes studium var, gjennom en indre renselse, å forbinde den lavere, jordiske bevisstheten med det høyere, åndelige Jeget.

Platons filosofi er bygget på hans evne til oversanselig erkjennelse, noe han beskriver i Hule-ligningen i "Staten", 7. bok. Platons arketypiske verden er det samme som Jungs "kollektivt ubevisste". I dialogen "Faidros" skriver Platon: "Når den som nettopp er Innviet og har fått meget å skue i den andre verden, ser et gudsbenådet ansikt eller en legemlig skikkelse som avbilder Skjønnheten godt, da gripes han først av en skjelven og noe av hans beven fra dengang overmanner ham."

Platons eksoteriske filosofi er å finne i bøkene, mens den esoteriske, hemmelige lære kun ble formidlet muntlig i hans akademi like utenfor Athen sentrum. Ja, det platonske akademi var i virkeligheten en mysterieskole der det ble gitt veiledning i hvordan man skulle utvikle evnen til oversanselig erkjennelse. Dette var årsaken til at studiet var lukket og kun et fåtall av dem som ønsket det, fikk delta i undervisningen. Platons akademi var, i likhet med Pythagoras’ mysterieskole, åpen for både kvinner og menn.

Antikkens mysteriekulter

Av de mange mysteriekultene nevner vi Isiskulten, Demeter og Persefone-mysteriet i Eleusis utenfor Athen, og Mithraskulten. Det er funnet en mengde Mithrastempler fra Afrika i sør til Skottland i nord, og den var en tid kristendommens største konkurrent. Mithraskulten blomstret opp i århundret før Kristus. Kultens intellektuelle og åndelige senter var i Tarsus i Lille-Asia, oppvekstbyen til Paulus. Mithraskulten var esoterisk. Det vil si at tilhengerne litt etter litt fikk tilgang til læren gjennom et gradssystem. Formålet med kultens ritualer var at deltakerne skulle få oppleve reisen "gjennom himlene" til Guds rike, og på denne reisen var Mithras følgesvenn og vokter. I dag blir slike erfaringer kalt "ut av kroppen" eller "nær døden" opplevelser, med den forskjellen at i mysteriene ble prosessen bevisst oppøvet og styrt av deltakerne.

Den esoteriske meningen med symbolikken i Mithrasmysteriet ble for få år siden funnet av vitenskapen: Punktet for vårjevndøgn, det vil si der solen står på den første vårdagen (sett i forhold til "fiksstjernene" i bakgrunnen), beveger seg baklengs gjennom zodiacen med en hastighet av 1 grad hvert 72. år. Hvert 2160 år går punktet for vårjevndøgn over i et nytt stjernetegn, og det beveger seg baklengs rundt hele zodiacen i løpet av 25 920 år.

Omkring 2200 år før Kristus gikk vårjevndøgn fra Tyrens tegn og inn i Værens tegn. Astrologene mente at man gikk over fra Værens til Fiskenes tidsalder ved konjunksjonen mellom Saturn og Jupiter i Fiskenes tegn, syv år før vår tidsregnings begynnelse. Vi er nå i overgangsfasen fra Fiskenes til Vannmannens tidsalder – eller New Age som det kalles.

Symbolikken i Mithrastemplene beskriver overgangen fra Tyrens til Værens tidsalder, og Mithras ble holdt for å være den som styrer tidsaldrene og menneskenes vandring gjennom rekken av tidsepoker. Av andre elementer fra Mithraskulten kan vi nevne: i følge legenden ble han født 25. desember i en underjordisk hule av en jomfru, mens noen gjetere var vitne til fødselen og kom med gaver til barnet. Mithras døde ikke, men dro levende opp til himmelen. Han var en solgud og ble følgelig æret på søndagen, som er solens dag. Sentralt i Mithrasdyrkelsen var dåpsritualer og et hellig måltid med brød og vin. Ut fra dette er det forståelig at Konstantin den Store som ble omvendt til kristendommen i år 312, kunne gi ut mynter med bilde av Mithras i år 320 uten motforestillinger, og at det viktigste symbolet i tidlig kristendom ikke var korset, men fisker. Det må tilføyes at esoterisk kristendom ikke ser på Jesus Kristus kun som innlederen av Fiskenes tidsalder, men også som et vendepunktet i menneskehetens utvikling.